Kjære blogg

Dagene våre er ikke uten prikker over i-ene eller uten dramatikk. Hva venter rundt neste sving?

Minstemann har vært syk nesten alle dagene dette året. Jeg tror jeg må forlange redusert foreldrebetaling i barnehagen, for der gjør han bare små gjesteopptredener for tiden. Vel, før helgen – nærmere bestemt på torsdag var han på sin aller første tannpleierkontroll. Tennene så fine ut og alle var kommet. Puss puss, så får du en suss. Heldigvis var det bare velstand.
Etter kontrollen dro han og pappan for å ta blodprøver, i og med at han må gjøre det ofte, og for at han har hatt uforklarlig feber igjen – noe som sannsynligvis betyr at ting ikke er som det skal være. Og det var det ikke. Han fikk komme inn på akutten, og der ble det besluttet at han skulle sendes til Tromsø dagen etter for en ny runde med blodtransfusjon. Nå er det bare to måneder siden sist, så dette begynner å bli relativt ofte. Flybilletter ble bestilt, og dagen etter reiste vi alle tre sammen. Heldigvis får vi dra begge to voksne, for det er slitsomt når det står på, og da trenger vi hverandre.
Ikke minst er vi begge to slitne og trøtte nå, så det kunne blitt en prøvelse alene uten noen til å ta over for hverandre.
Denne helga skulle vi egentlig til svigers, men måtte igjen avlyse, for endte gang…
Vel fremme i Tromsø ble det tatt enda flere blodprøver før vi ble lagt inn på avdelinga. Minstegutten er så rutinert at han bare holder frem fingeren, og lar de stikke uten at han protesterer. Ikke en tåre eller noen protester, og så flink som han var vanket det to premier; et lykketroll og et søtt rosa armbånd. Deretter ble han lagt inn på avdelinga, fikk påsmurt embla på hendene, og frie tøyler til å gå rundt mens det virket. Veneflon fikk de satt på første forsøk, etter mye om og men. Igjen viste lillingen for en tøffing han er. Han lå helt i ro mens de holdt på, og det tok sin tid før den endelig satt der den skulle. Neste utfordring, og den største så lang var at han skulle være våken mens transfusjonen pågikk. Han har sovet de forrige gangene, uten å merke noe. Blodposen kom, og apparatet ble koblet til. I to timer løp vi etter han med apparatet der blodposen hengte – heldigvis på hjul. Han ville heldigvis ikke rive den av, men han tok ikke så mye hensyn til at han måtte være litt forsiktig. Han syklet avgårde mens far løp svett bak han i gangene, for å koordinere at ikke slangen fikk bøy på seg, eller ble røsket i. Vi pustet lettet ut når maskinen pep at den var ferdig, og sykepleier kunne koble han fra – da med røde roser i kinnene og masse liv i kroppen. Vi fikk snakke med to forskjellige leger, og hva som skjer framvoer, hvor ofte osv vet ingen. Vi skal tilbake på kontroll i april, og da skal det tas flere prøver som skal sendes til Sverige, det skal tas ultralyd av lever og milt osv. Vi satser på at det er lenge til neste gang vi må inn dit igjen for blod.

Når vi ble skrevet ut på ettermiddagen fredag sto vi på bar bakke… Ikke det at det ikke gikk fly hjem, MEN det var ingen ledige plasser før på søndag. Og hva sa NAV? Joda, de sa vi kunne ta bussen. Jeg måtte bare le. Bussen med et sykt barn i 7-8 timer? Nei, kyss meg en viss plass. Legen skrev heldigvis et skriv på at buss ikke var et aktuelt transportmiddel, og at vi måtte vente på neste ledige fly. Og det er jo ikke akkurat vår feil at neste ledige fly går søndag, så da får de bare være så god å dekke overnatting. De kunne jo selvsagt ikke svare på om vi fikk dekket det, men det er jo for søren ikke vår feil at vi ikke kommer oss hjem. Vel, jeg skal innom der til uka, så får vi høre hva de sier. De er jo blitt så effektive etter omstruktureringen osv. *host*

Vel, vi fikk oss da en ufrivillig weekend på hotell i Tromsø, men fant ut at vi måtte jo bare gjøre det beste ut av det. Det kunne jo bli kjempekoselig! Vår tredje hotellweekend, vi tre sammen. OG det ble en kjempekoselig helg! Vi spiste masse deilig mat ute på resturant, shoppet litt og hadde det gøy. Vi var innom Polaria -der minsten fikk se seler og fisker – gjett at han var i hundre. Han ville helste hoppe oppi til selene, og steinbitene ville han kjenne på. De hadde til og med selshow, det var så søtt. Ja, det ble en fin helg i Nordens Paris. Tromsø er en utrolig fin by! Vi traff tilfeldigvis på Robins tante der, så vi fikk tilbringt litt tid med henne også. Det var jo koselig for de ses ikke så ofte.

Vi landa hjemme, og dro rett til mamma på lapskausmiddag før vi omsider kom oss hjem. Minstemann sovnet som en stein før syv i kveld. De to eldste var glad for å se lillebror igjen. De blir bekymret når han må på sykehus, forståelig nok. De er litt mer vant til det nå, så de blir ikke så redde lengre. Minstemann var veldig glad for å se storebrødrene igjen, og nå håper vi på en normal hverdag fremover. Ingenting er mer ønskelig enn det!

Uka som kommer er en etterlengtet uke for meg! De to første dagene er planleggingsdager og de tre neste er vinterferie! De to eldste guttene har vinterferie torsdag og fredag, så det betyr at jeg har hele onsdagen for meg selv – alene hjemme, og de to siste blir det antakelig utført en del barnearbeid her hjemme. Jeg har nemlig planer om maling, ekstremvasking og slikt, og med to til tider latsabber av noen gutter (når det kommer til rydding), så blir det nok høylytte protester når jeg vekker de med vaskebøtta i handa seende ut som Mossa, og ho Mossa e ikke nådig!  
Jeg skal i alle fall male en stol, ovn, sjenk og noen bilderammer. Det er min ambisiøse målsetting, så får vi se hvor haren hopper. Vaske skal jeg også; både høyt og lavt. I tillegg til å ta fatt på rettebunken. Så må man vel komme seg en tur på kafe. Minstemann skal få tilbringe dagene i barnehagen og det med mors gode samvittighet.

---